Med tiden har fikenen også fått en mer intim dimensjon. I visse turbulente perioder i europeisk historie nevnes denne gesten i beretninger som et symbol på utholdenhet.
Menn holdt en giftering eller en liten verdifull gjenstand i neven mens de formet fikenformen. Det var ikke en utfordring til verden, men en stille måte å huske hva som er essensielt: kjærlighet, mot, håp.
Dette er langt fra enkel hån. Her blir gesten personlig, nesten meditativ. En måte å si til seg selv innerst inne: «Jeg holder ut.»
En virkelig forfedres gest som har blitt et diskret tilfluktssted.
Hvorfor har fikenen nesten forsvunnet?
I dag formidles våre avslag gjennom en talemelding, en emoji eller en GIF. Digitalt språk har erstattet noen av våre gestuelle koder, og fikenen har blitt mindre vanlig.
Den har imidlertid ikke forsvunnet helt. Den kan noen ganger finnes som en liten lykkeamulett eller i visse familier der tradisjonen diskret videreføres.
Det som endrer seg er ikke behovet for å uttrykke avvisning eller å beskytte seg selv, men formen. Innholdet forblir det samme: vi leter fortsatt etter subtile måter å hevde våre grenser på uten å havne i konflikt.
Hva om fikenen innerst inne minnet oss på at vi kan si nei rolig, beskytte rommet vårt forsiktig og hevde vår styrke gjennom dette symbolet på beskyttelse … uten noen gang å heve stemmen?
