Hvert møte begynner med en enkel setning:
«Hei, jeg heter Lindon, og jeg skal være sjåføren din.»
Så, med en myk, rolig stemme, begynner han å synge. Ingen iscenesettelse, ingen oppvisning, bare en oppriktig melodi. Gospel, klassisk, populærmusikk… Repertoaret spiller ingen rolle, for det som teller er følelsene.
Noen smiler, andre gråter av lettelse, og noen ganger blir til og med pasienter med. I noen øyeblikk forsvinner frykten, erstattet av en boble av ømhet og tillit.
Et ritual født ved en tilfeldighet
Til å begynne med nynnet Lindon nesten for seg selv. Men han la raskt merke til at ansiktsuttrykkene myknet opp, hendene slappet av og ansiktene ble lysere. Så han fortsatte. Og mer enn tretti år senere synger han fortsatt, med samme oppriktighet, hver dag, for hver pasient.
En leksjon i menneskelighet
👉 Klikk på knappen nedenfor for å fortsette å lese.
Fortsett å lese
Side 2 av 3
Side 2 av 3
