Et annet fenomen som ofte nevnes av Katie Duncan gjelder blikket. Noen mennesker fikserer plutselig på et bestemt punkt i rommet, noen ganger med et gjenkjennende uttrykk eller et lite smil.
For de man er glad i kan dette blikket gi inntrykk av at personen ser eller føler noe spesielt. Selvfølgelig tolker alle disse øyeblikkene på sin egen måte, men mange familier beskriver en overraskende mild atmosfære.
Noen ganger strekker pasientene også ut hendene mot et tomt rom, som for å ønske noen velkommen. Denne gesten, ofte veldig langsom, ledsages noen ganger av et avslappet ansikt og et rolig uttrykk.
Andre kan sakte snu hodet fra side til side, som om de følger en bevegelse eller observerer noen i rommet.
Katie Duncan forklarer at disse holdningene kan være urovekkende i starten, men at de ofte finner sted i en rolig og betryggende atmosfære.
Hviskede ord og delikate gester
I slike øyeblikk er det ikke uvanlig at personen mumler noen ord. Stemmen kan være veldig myk, nesten umerkelig, som om de snakket til noen.
Noen ganger er det ikke ordene som gir et varig inntrykk, men håndbevegelsene. Fingrene kan bevege seg sakte, gjøre små repeterende bevegelser, eller lukke seg forsiktig, litt som når man holder en verdifull gjenstand.
Noen mennesker fører også hendene mot hjertet eller ansiktet, som i en instinktiv gest for beskyttelse eller trøst.
👉 Klikk på knappen nedenfor for å fortsette å lese.
Side 2 av 3
