Ryan kommer inn i rommet og forventer et farvel. Det han hører gjør ham målløs. Jill ser på ham og sier tydelig: «Få meg ut herfra. Jeg vil hjem.»
Vantro stiller han henne spørsmål: navnene på kjæledyrene deres, noen enkle utregninger. Hun svarer uten å nøle. Hun spør til og med om hun vil ha middag på sin favoritt meksikanske restaurant. Jill drar ikke … hun kommer tilbake.
En ny sjanse som de verdsetter hver dag
Restitusjonstiden var lang. Jill måtte lære seg hverdagsoppgaver på nytt: pusse tennene, knyte skoene. Noe av motorikken hennes hadde blitt påvirket. Men sammen gikk de videre, steg for steg.
I dag innrømmer Ryan at han fortsatt ofte våkner om natten. Han gir Jill et lite dytt. Hvis hun svarer, vet han at alt er i orden. Det er hans måte å aldri ta nåtiden for gitt.
Da Ryan ble spurt om hva som brakte kona hans tilbake, svarte han uten å nøle: «Tro. Guddommelig inngripen. Jeg er dypt overbevist om det.»
Noen historier minner oss om at livet fortjener å bli feiret hver morgen, selv på vanlige søndager.
