Etter å ha lest brevet, søkte jeg etter navnet hennes på nettet, uten å egentlig tro det. Og likevel fant jeg henne. Et bilde, noen år eldre, men med samme blikk, samme smil.
Jeg nølte lenge før jeg sendte en melding, så gjorde jeg det.
Vi snakket, vi delte livene våre, ekteskapene våre, barna våre, angret vårt og minnene våre. Så bestemte vi oss for å møtes igjen, bare for en kaffe.
Da vi møttes, hadde flere tiår gått, men noen ting hadde ikke forandret seg. Vi snakket i timevis, som om vi bare hadde gått fra hverandre dagen før.
Andre sjanser finnes noen ganger
Livet hadde ikke stoppet for oss. Vi hadde levd, elsket, bygget familier og ridd av stormer. Men et sted innerst inne var ikke historien vår over.
I dag går vi sammen og snakker om fortiden, nåtiden og noen ganger fremtiden. Vi prøver ikke lenger å ta igjen tapt tid. Vi nyter bare tiden vi har igjen, en ny sjanse vi nesten hadde gitt opp.
Vi har bestemt oss for å gifte oss neste vår, enkelt, uten mye fanfare, men med vissheten om å ha gjenoppdaget noe dyrebart.
For innerst inne tar noen kjærlighetshistorier aldri helt slutt; de venter bare på det rette øyeblikket for å begynne på nytt.
