Over tid har dette initiativet vokst og spredt seg til flere nabolag, drevet av beboerne selv i perioder med ekstrem kulde. Det har blitt et diskret, men likevel kraftig symbol på solidaritet, som demonstrerer at en enkel gest kan bidra til å dekke presserende behov uten kompleks organisering. For mange illustrerer dette initiativet en konkret måte å ta vare på andre i offentlige rom, spesielt når temperaturene blir ekstreme. Uten mekling eller registrering tjener det som en påminnelse om at solidaritet også kan oppstå fra enkle, synlige handlinger som er tilgjengelige for alle i gaten. Hvert år, med ankomsten av de første kuldeperiodene, fornyer beboerne disse spontane installasjonene uten noen sentral organisasjon som koordinerer dem. Dette fenomenet illustrerer også viktigheten av offentlige rom som steder for uformell solidaritet der alle kan bidra etter evne. Denne uformelle tilnærmingen er også verdsatt fordi den ikke krever registrering eller kompliserte prosedyrer for de som drar nytte av det. Den muliggjør dermed en rask respons på presserende behov uten å gå gjennom institusjonelle strukturer. Gjennom årene har denne tradisjonen blitt inngrodd i noen byer som en refleksjon av solidaritet så snart vinteren kommer. Den deles noen ganger på sosiale medier, noe som bidrar til å oppmuntre nye beboere til å delta.
