Moren hennes plantet solsikker i hagen – datterens favorittblomst. «Den kommer til å vokse her nå», hvisket hun. «Ikke slik jeg skulle ønske det. Men den kommer til å vokse.»
Sorg er kjærlighet som ikke lenger vet hvor den skal gå. Men litt etter litt finner denne kjærligheten nye veier. Nye former. En ny mening.
Og det er der vi alle har noe å lære. Ikke store filosofiske leksjoner, nei. Bare dette: hold dine kjære tett. Fortell dem at du elsker dem, ikke fordi ulykke er nært forestående, men fordi kjærlighet er det eneste som overlever alt.
Vær forsiktige med fremmede. Dere vet ikke hva de har på seg. Vær tålmodige med dere selv. Sorg følger ikke en klokke.
Hun var en person. Et liv. Et lys. Og latteren, vennligheten, nettene hun brukte på å gjenskape verden hun etterlot seg – som ingen noen gang vil kunne viske ut.
Hvert liv teller, hvert tap gir gjenklang: ikke vent til i morgen med å si det. 🌻
